Han så for seg at det var han og Julia som gikk hand i hand, som kysset og klemte hverandre. En varm og forelsket Julia med øynene fulle av lyst og lungene fulle av latter. En Julia som lo av vitsene hans og som lot seg forføre av hans kreative hjerne og uimotståelige sjarm. Og han holdt armen rundt henne, og hun følte seg trygg, for hun visste at han var stor og sterk og kunne beskytte henne mot alle verdens farer.

​

- Ja, her står du og fryser.

 

Luis våknet fra dagdrømmen.

 

- Unnskyld at jeg er litt sen.

 

Det var Daniel.

 

- Det var på tide. Jeg begynte å lure på om du hadde ombestemt deg.

- Nei da, det var bare noe jeg måtte ordne først.

- Noe viktig?

- Nei, det var bare noen som ringte og trengte hjelp med noe. En oversettelse.

- Noen jeg kjenner?

- Ja, nei, jeg tror ikke det. Jeg kan forresten kjøpe kinobilletter i dag. Jeg tror jeg skylder deg det etter sist gang vi var på kino. Hvor vil du sitte?

- Det er det samme for meg, men helst ikke så langt bak. Jeg har glemt brillene mine. Men ikke så langt fram heller, for da er det vanskelig å se. Og helst ikke så langt ut til sidene heller.

- Ok, ok, jeg skal høre om de har noe midt i salen, da. Kanskje du kan kjøpe popkorn mens jeg ordner billetter? Og ta gjerne med et par brus også.

​

Da Luis kom tilbake fra kiosken, så han at Daniel sto og snakket med noen ved inngangen til kinosalen. Det var Julia. Han kjente hjertet slå tungt i brystet.

​

- Hei, Luis, jeg hører at du også skal på kino. Hvor skal dere sitte?

Daniel sjekket billetten.

- Vi sitter på sjette rad, sete 21 og 22.

- Jeg har plass litt lenger bak, men kanskje vi ses etterpå? Og takk igjen for at du hjalp meg med oversettelsen, Daniel.

- Bare hyggelig.

Daniel skyndet seg inn. Tre meter bak ham gikk Luis. På lerretet rullet reklamen.